Til den som mislyktes

"Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende tande skal han ikke slukke; på rette måte skal han føre retten ut til dem". Jes 42.3

Dette ordet idag har vel lite å si dem som kjenner seg selvtilfreds og ovenpå. Det passer hverken for religiøse eller for glade fornektere. Om du måler deg med din hjemmelagde målestokk og finner deg selv fortreffelig, har du ikke bruk for et slikt ord.

Guds ord til oss idag er et budskap til de svake og hjelpeløse. Til dem som det er gått i stykker for og som ikke strekker til. Nå er det så mange måter å mislykkes på.

Noen møtte ting og forhold i livet som de ikke rådde med. Det kan være så forkjellig: En stilling du tok sikte på og ikke fikk. En plan som ble revet i stykker. Du maktet ikke å hevde deg i ditt arbeid og nådde ikke fram i dagens nådeløse kappestrid. Det hjemmet som var kjærlighets første drøm, evnet du ikke å skape.

Du møtte så meget. Vanskelighetene ble for svære å stri med, og så gjorde du feilsteg som lange, tunge år har fått bøte for. Eller kanskje det var en brutal sykdom som slo deg ut.
Men det kan også hende at det ikke er noe av dette som skaper problemene i ditt liv.

Ikke alle bærer sitt nederlag til skue. En feilfri fasade kan dekke et skrøpelig interiør. Det som i det ytre ser ut som suksess, kan likevel innerst inne være totalt mislykket. Og nå sitter du her og vet om deg selv det som ingen andre kjenner til, det som er ditt livs usle, lille hemmelighet. Midt i all framgang bærer du på livsnederlaget. Mens du er opptatt med å vinne verden, holder du på å tape din sjel. Du tar skade på deg selv.

"For hvad gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel? eller hvad vil et menneske gi til vederlag for sin sjel". Matt 16.26

Du gikk ut i livet med under idealismens vaiende fane, men idag kjenner du deg som en forræder mot din ungdoms drømmer. Du som ville strekke deg opp mot det som var opphøyet og stort, oppdaget at ofte maktet du ikke de små og nære ting. Det var ikke bare de store offer som kunne være tunge å bringe, du mestret ikke engang hverdagens små fortredeligheter. Du ville gjerne være ren og god, men du nådde ikke opp. Og selv når du viste et høflig og korrekt ansikt, kunne ditt hjerte være kaldt og selvisk.

En gang hadde du noe som ble kalt din barnetro. En tro som slektene før deg hadde kjempet seg fram til og siden vernet om, og som du tok i arv.

"Helt fra du var et lite barn, har du kjent de hellige skriftene, de som kan gi deg visdom til frelse ved troen på Kristus Jesus". 2 Tim 3.15

Lik den fortapte sønnen luk 15.10-32 i Jesu lignelse har du satt din arv over styr. Idag når du begynner å ane verdien i det du har tapt har du bare rykende rester tilbake.

Det er ikke alltid lidelse og ytre prøvelse som reiser de sværeste problemene, ofte er det de indre kriser. Der er den sloknende tro og de knekkende idealer, den krenkende og urolige samvittighet, konflikten mellom det du gjerne vil være og det du virkelig er.

"For jeg vet at i mig, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke". Rom 7.18-19

Jeg vet ikke om du er dypt ulykkelig eller bare stillferdig og klokt resignert. Men det tror jeg, at på bunnen av sitt vesen gjemmer hvert menneske et lite barn som i sin angst og ensomhet kjenner på det som den unge svenske forfatteren Stig Dagermann kalte "vårt behov av trøst"

Og til deg lyder Guds ord i dag. Til deg og meg, og til alle som vil vedgå at det gjelder dem, som går med på at der er noe forfeilet og mislykket i deres liv:

"Det knekkede rør skal han ikke knuse! den rykende tande skal han ikke slukke"

Et knekket rørstrå, hva er det å ta vare på? Selv når sivet står der helt og ubrukket, svaier det medgjørlig for hvert vindpust, - et bilde på svakhet. En rykende vek, en tande som ikke har ild nok til å lyse, bare til å ryke, hva gagn gjør den som lampe? Men ordet sier her at Herren ikke vil slukke den ut.

Selv den svakeste lengsel og dragning mot det som er hellig og guddommelig, akter han på. Syndere er velkommen til ham. Ja, det er nettopp dem han innbyr.

"Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren; om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull". Jes 1.18

Den som er frisk har vel egentlig ikke noe annet ærend til doktoren enn det å hente en helbredattest. Men det var ikke Jesu oppgave å komme hit til verden for å gi folk attest for at i grunnen var de gode nok uten ham!

"Men da Jesus hørte det, sa han: De friske trenger ikke til læge, men de som har ondt". Matt 9.12

Han kom til dem som hadde det vondt, han kom for å søke og frelse det som var fortapt. Han knuser ikke den fattige synder som kommer til ham.

Det ligger dypt i menneskesinnet en frykt for at Gud vil slå oss ned og ødelegge oss. Innerst inne vet vi at det er det vi har fortjent, derfor frykter vi.

Men Bibelen sier at Gud vil ingen synders død. Han vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannheten.

"Skulde jeg ha behag i den ugudeliges død? sier Herren, Israels Gud - mon ikke heller i at han vender om fra sin vei og lever". Esek 18.23

"Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse". 1 Tim 2.4

Om han ønsket å ødelegge oss, hadde han hatt god anledning til å gjøre det for lenge siden, men i stedet kaller han på oss og vil tilgi oss.

Denne villighet til å forlate synder og til å reise opp det som var nedbrutt, kommer ofte fram i Jesu liv.

Kvinnen som var grepet i synd fikk høre ordene fra hans munn:

"Heller ikke jeg fordømmer deg! Gå bort og synd ikke mer" Joh 8.11  og hun gik ut til et nytt liv.

Røveren på korset fikk høre ordene:

"Sannelig, sannelig sier jeg deg! idag skal du bli med meg i paradis". Luk 24.43 og han kunne dø salig.

Den samme barmhjertighet viser han for dem som tror på ham, men som feilet og falt.

Da peter hadde fornektet ham, bad Jesus for Peter, og Peter fikk begynne på ny. Luk 22.32

"Og derfor kan han også fullkommen frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem". Hebr 7.25

"Mine barn! dette skriver jeg til eder forat I ikke skal synde; og om nogen synder, da har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, den rettferdige, 2 og han er en soning for våre synder, dog ikke bare for våre, men og for hele verdens". 1 Joh 2.1-2

Kanskje du som leser dette, kjenner på at du har mislykkes som kristen. Du ville så gjerne være glad og seirende, og du vet at det er mulig for et Guds barn.

"Men i alt dette vinner vi mere enn seier ved ham som elsket oss". Rom 8.37

Det har bare ikke blitt slik for deg. Iblant har du tenkt at du like gjerne kunne gi opp alt. Men du må ikke mistrøste eller fortvile. Du må ikke gå bort fra ham, for han vil ikke slippe deg og ikke forlate deg.

"Jeg vil ingenlunde slippe dig og ingenlunde forlate dig". Hebr 13.5

Selv om lerkaret skulle gå i stykker for krukkemakeren, så kaster han det ikke bort. Jer 18.2-6

Han begynner om igjen, han lager et nytt kar. Gud har dannet noen av sine mektigste redskaper av mislykkede kristne. Han som begynte sin gode gjerning i deg, vil fullføre den inntil sin egen dag.

"Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i eder, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag". Fil 1.6

Også den frafalne vil han ta seg av. Selv om du er gått bort, får du komme tilbake. Gud roper til deg gjennom profeten:

"Vend tilbake, i frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall". Jer 3.14

En gang var du et skinnende lys, i dag er du en mørk, rykende tande. Men du kan bli et lys igjen.

"Jeg vil læge deres frafall, jeg vil elske dem av hjertet; for min vrede har vendt sig fra dem". Hos 14.5

Slik som Hans Nielsen Hauge, den julekvelden for lenge siden, renset og klarnet lyset og viste det til sine venner som stod der utenfor fengslet, slik vil Herren rense deg å la deg lyse på ny.

"I er verdens lys; en by som ligger på et fjell, kan ikke skjules". Matt 5.14

Den rykende tande skal bli et brennende bluss. Et knekket rør kan bli legt av ham, den eneste som formår.

"For Sions skyld vil jeg ikke tie, og for Jerusalems skyld vil jeg ikke være stille, før dets rettferdighet går frem som en stråleglans, og dets frelse som et brennende bluss". Jes 62.1