Det var ei noen blomst

Det var ei noen blomst som ble lagt på den vei
som Guds sønn måtte vandre engang
Da han bar på sitt kors opp til Golgata høy
ingen fulgte ham der med sin sang
Når de spottet og slo, og de hånet og lo
var han like tålmodig og from
Taus og stille han står, ja, han var som et får
da av folket han mottok sin dom

Ingen krone han bar, av det edleste gull
da for Pontius Pilatus han stod
Nei, en krans blott det var, som av torner var full
så hans kinner ble vetet med blod
Av sin Fader forlatt, og av folket forhatt
helt alene han kjempet og stred
Midt i lidelsen stor intet trøstende ord
men kun helvedes kvaler han led

Når de naglene slo i hans hender og ben
kunne dette vel være Guds sønn?
Blodet rant fra hans sår, men så hellig og ren
til sin Fader han sendte en bønn
Ikke bønn med et hat, men, min Far dem forlat
for de vet ikke selv hva de gjør
Og når eddik ble rakt, da er allting fullbrakt;
som en røver på korset han dør.

Han til dødsriket for, for å løse dem ut
som var døde i troen på Ham
Satans velde var stort, men han seiret til slutt
ingen død kunne holde Guds Lam
Seierskransen han bar, som den konge han var
når fra graven han oppstod igjen
Dødens nøkler han bar, når han hjem til sin far
triumferende svinget seg hen

Men han kommer igjen for å hente sin brud
fra den kommende trengsel så stor
O, vær rede min venn, meget snart kommer bud;
vi i skyen skal løftes fra jord
Vi skal prise ham der, som vi ei kunne her
når vi frelste i himmelen skal stå
I rettferdighets drakt skal vi skue hans prakt
og av nåde vi kronen skal få